Gjennom islamsk historie finner vi mange lærde som forente tro og kunnskap, inspirert av Koranens og Profeten Muhammads ﷺ oppfordring til å søke lærdom. De bidro med banebrytende arbeid innen medisin, kjemi, matematikk, filosofi og naturvitenskap, ofte som allsidige forskere med flere fagfelt.
Blant de mest kjente er Jābir ibn Ḥayyān, «kjemiens far», som utviklet tidlige metoder innen alkymi og eksperimentell kjemi; Al-Khwārizmī, grunnleggeren av algebra og opphav til begrepet «algoritme»; og ʿAbbās ibn Firnās, som eksperimenterte med flyvning og bygde et planetarium. Al-Rāzī beskrev forskjellen mellom kopper og meslinger, mens Al-Zahrāwī regnes som «den moderne kirurgiens far». Ibn Sīnā ble berømt som filosof og lege, med medisinske verk brukt i over 500 år. Al-Idrīsī laget detaljerte verdenskart som påvirket senere utforskning.
Disse vitenskapsmennene viser hvordan islam fremmet kunnskap (ʿilm) som en form for tilbedelse, og hvordan forståelsen av Allahs skaperverk ble en drivkraft for vitenskapelig og kulturell fremgang.
